Anmeldelser og omtaler av boken:
Fra Norsk Teologisk Tidsskrift (Nr 2 - 2010; s. 153-155)
Anmeldt av Birgitte Lerheim
Moderniteten – ei utfordring for teologien?
Eit stort norskspråkleg oversynsverk om det tjuande hundreåret sin teologi ligg no føre. Eit breitt knippe fagfolk frå dei teologiske lærestadene i Europa, med hovudvekt på Norden, presenterer viktige aktørar og perspektiv i protestantisk, katolsk og ortodoks teologi frå det tjuande hundreåret.
Moderne teologi inneheld heile 48 portrett av einskildsteologar (og/eller filosofar), ved sidan av tre oversiktsartiklar om dei tre konfesjonane sine teologiar på 1900-talet. Vidare har boka innføringsartiklar til felta økumenisk teologi, frigjeringsteologi, feministteologi, Radical Orthodoxy og postmoderne teologi. Boka sitt økumeniske preg og siktemål er også tilstades på redaksjonsnivået, ein luthersk professor (Svein Rise, NLA) og ein katolsk stipendiat (Ståle Johannes Kristiansen, UiB) er hovudredaktørar.
Niels Henrik Gregersen held i sitt innleiingskapittel om protestantisk teologi fram spenninga mellom dei teologane som søkjer felles referansepunkt med samtidskulturen og dei som konsentrerer seg om ei klargjering av kristendomen sin eigenart overfor andre religiøse eller ikkje-religiøse livssyn. Han meiner at denne typologien viser seg brukbar sjølv etter dei endringane som har funne stad i siste del av førre hundreåret, med det han kallar samanbrotet av Guds ord-teologien og framveksten av dei kontekstuelle teologiane. (s 44). Gregersen held seg med dette til ei tradisjonell forståing av kva moderne teologi inneber.
I delvis motsetnad til dette, og tråd med boka sitt økumeniske utgangspunkt forstår redaktørane nemninga ”moderne teologi” i vidare meining, då omgrepet slik dei nyttar det rommar ”en hel skala av teologiske forsøk på ”å komme til rette med filosofiske, kirkelige, eksistensielle og estetisk-kulturelle” utfordringar og problem i etterkant av første verdskrigen. Såleis er tittelen på boka ifølgje redaktørane meint å femne både det vi er vane med å tenkje på som førmoderne, ettermoderne og seinmoderne teologi, jfr. boka sin undertittel –
tradisjon og nytenkning. Dei kritiserer da også typologiseringar som liknar på Gregersen si, t.d. inndelinga frå Hans Frei som David F. Ford nyttar i sitt meir enn tjue år gamle tobindsverk
The Modern Theologians (Oxford: Blackwell 1989). Ulike utgåver av det tjuande hundreåret sin teologi, seier Ford, kan plasserast på ein skala der det eine ytterpunktet inneber rein gjentaking av tradisjonen og det andre ytterpunktet ein påstand om at teologien må samsvare med eit sekulært livssyn for å få relevans.
Rise og Kristiansen vender seg i staden til Jaroslav Pelikan si førestilling om læra si utvikling: ”Den kristne læren beveger seg fremover, lever og forandre seg for å kunne bli den samme til alle tider” (s. 25) – ”det er teologiens oppgave til alle tider å omskrive og aktualisere for å bevare”. (s. 24). Spørsmålet om korleis ei radikal nytenking då er mogeleg blir belyst ved hjelp av Hans Urs von Balthazar sitt fokus på apofatisk grunntenking: ”Balthazar hevder at teologien ikkje bare skal bevare, den skal også åpne mennesket for dens stadige bevegelse innover mot sannhet, som en fordypelse i det som aldri kan gripes i seg selv”.
Såleis er dette ei bok der ulike røyster, tilnærmingar og tradisjonar ligg føre mellom dei same permane og brytest mot kvarandre. Som Niels Henrik Gregersen vidare seier: ”Kort sagt der det vanskelig at fastholde billedet af protestantismen som en kristendomsform, der danner sin helt selvstændige tradition. Midt i de modsætninger, der forbliver, afbalancerer traditionerne hinanden.” (s 45) Slik luthersk teologi i mange tilfelle med rette kan utfordrast av økumeniske perspektiv i dag, kan utfordringa likevel framleis gå andre vegen: Det kan vere grunn til å spørje om redaktørane s tilnærming representerer ei adekvat haldning i høve til kva som er kyrkja og teologien sine utfordringar i vår samtid. Slik eg ser det har teologien framleis ei regnskapsplikt i høve til samfunnssituasjonen, enten vi no kallar han moderne, seinmoderne eller postmoderne, ei regnskapsplikt som inneber noko meir og anna enn å røre seg innan ein teologisk og kyrkjeleg særdiskurs og operere med omsetjingskontekstuelle perspektiv.
Til boka si oppbygging og inndeling
Korleis vi deler inn ei bok som dette, kva slags optikk som styrer inngangen til materialet, har mykje å seie for korleis ho blir lest og brukt. Her er redaktørane heller tradisjonelle. Boka har introduksjonar til protestantisk, katolsk og ortodoks teologi. Vidare er ho inndelt i bolkar om protestantisk teologi i Europa, katolsk teologi og ortodoks teologi. Den konfesjonelle inndelinga gjer seg likevel ikkje gjeldande i kapitlet om amerikansk og engelsk teologi, der t.d. David Tracy (katolikk), Alister McGrath (anglikanar) og Stanley Hauerwas (metodist) blir handsama om kvarandre. Til sist kjem bolkane ”Nye bevegelser og perspektiver” og ”Teologi, filosofi og litteratur”.
I høve til Ford 1989 er det nokre likskapar og ulikskapar. I første bandet sitt deler Ford konsekvent inn teologane han handsamar tematisk, og ikkje etter konfesjon. Såleis blir t.d. Hans Küng og Rudolf Bultmann hos Ford begge omtala under overskrifta ”Existentialism and Correlation”. Likskapen med Ford viser seg i at retningar som frigjeringsteologi, feministisk teologi og (for den nyaste boka sitt vedkomande) Radical Orthodoxy framleis blir omtala som ”perspektiv” eller ”utfordringar” – tjue år etter Ford, slik at aktørane på desse felta ikkje får plass som teologar mellom andre teologar. Dei katolske teologane Jon Sobrino (omtala i Sturla Stålsett sitt kapittel om frigjeringsteologi) og Elizabeth Schüssler Fiorenza (omtala i Astri Hauge sitt kapittel om feministteolog) har t.d. eit breitt nedslagsfelt og etterkvart ei vesentleg verknadshistorie i delar av kyrkja – sjølv om dei er omstridde. Men det siste gjeld også Hans Küng, som
har fått plass som ”sjølvstendig” katolsk teolog i boka.
No er det, som Zygmunt Bauman har peika på, eit grunnleggjande drag ved moderniteten at vi heile tida sorterer og kategoriserer, det vere seg menneske i si alminnelegheit eller teologar og teologiar i dette tilfellet. Nokre blir alltid til overs, enten fordi dei ikkje lar seg plassere i dei kjende kategoriane eller fordi dei passar i fleire kategoriar samstundes: Dei vi ikkje veit heilt kva vi skal gjere med blir ”the waste of modernity”, som Bauman kallar det. Etter mi meining må ”perspektiva” og ”utfordringane” og teologane bak desse handsamast som meir enn ”the waste of theology”, både for å kunne nyttast konstruktivt og utsetjast for kritikk og meiningsbrytning saman med andre teologar og teologiar.
Ei viktig og nyttig bok
Boka framstår alt i alt som eit nyttig oversyns- og oppslagsverk for teologiske fagfolk, studentar og andre interesserte. Tekstane er i ulik grad tilgjengelege, og føreset jamt over ein viss bakgrunnskunnskap på feltet. Fleire av presentasjonane gir meirsmak og framkallar nysgjerrigheit i høve til vidare arbeid med aktørane som blir presenterte. Ei ros denne boka skal ha er elles at ho samlar teologar frå det vi er vane med å tenkje på som ”liberal” og ”konservativ” fløy og lar desse kome til orde på eigne premissar.
I ei tid då dei teologiske og kyrkjelege diskursane i Noreg i aukande grad er prega av felleskyrkjeleg teologi og praksis (jfr. både den offisielle økumenikken og grasrotrørsler som Emerging Church), er det vidare ein føremon at teologar og teologiar frå dei ulike tradisjonane blir skildra side om side i same verk, som ressurs for både kritiske og konstruktive samtalar. Eit døme:
I Den norske kyrkja i dag er det t.d. svært populært å vise til den ortodokse teologen Johannes Zizioulas i ulike samanhengar. Zizioulasfokuset er truleg ein konsekvens av denne teologen si verknadshistorie innan det økumeniske feltet, og uttrykk for ønskje om halde fram heilskapelege trinitariske perspektiv i teologien og kyrkja. Ein del av dei som held fram og nemner Zizioulas har truleg ikkje lest nemneverdig korkje av eller om denne teologen, i alle fall ikkje på norsk. Det har dei no høve til. Men då er det også viktig at det no gjennom denne boka også er høve til å utforske treeiningsteologiske tilnærmingar i ein nordisk luthersk tradisjon, t.d. gjennom Ådne Njå sitt kapittel om Regin Prenter.
Fra Luthersk Kirketidende, mars 2010
Anmeldt av Peder Gravem
Det er en begivenhet at det nå foreligger en omfattende og oppdatert presentasjon av moderne teologi på norsk. Noe tilsvarende finnes ikke på nordiske språk. Redaktørene har lagt ned et betydelig arbeid for å finne dyktige fagfolk til å skrive om hver av de 48 teologene som presenteres. Det har skjedd i et omfattende samarbeid med nordiske og internasjonale fagfolk. De fleste forfatterne er nordiske forskere, men redaktørene har også engasjert forskere fra England, Nederland og USA. Prinsippet for valg av forfattere har vært at de gjennom egen forskning skal ha inngående kjennskap til de figurantene de skal skrive om. Etter min vurdering har valget av forfattere vært godt. Stort sett skriver de om teologer som de selv sympatiserer med. Men det betyr ikke at de kritiske spørsmålene utelates. I et arbeid som dette er det selvfølgelig mange detaljer og enkeltbidrag som kan diskuteres. Men hovedinntrykket er at framstillingen gjennomgående holder høyt faglig kvalitet. Det skyldes ikke bare enkeltbidragene, men i stor grad også de grepene som redaktørene har tatt.
Portrettene av de 48 teologene blir ikke bare stående som enkeltbidrag ved siden av hverandre. De inngår i en langt mer omfattende redaksjonell plan. De europeiske teologene plasseres innenfor sine konfesjonelle tradisjoner. Da blir det lagt tilnærmet like stor vekt på protestantiske, katolske og ortodokse teologer i det 20. århundre. De tre første avdelingene handler om protestantisk teologi i Europa (s 73-212), om katolsk teologi (s 215- 350) og om ortodoks teologi (s 353-464). Noe av det mest interessante her er den forholdsvis brede presentasjonen som blir gitt av ortodokse teologer, bl.a. fra det russiske eksilmiljøet i Paris. Teologene fra de respektive tradisjonene presenteres på bakgrunn av innledende oversikter over protestantisk, katolsk og ortodoks teologi i det 20. århundre (s 31-70). Disse oversiktene er skrevet av Niels Henrik Gregersen, Ola Tjørhom og Aristotle Papanikolaou. Etter framstillingen av europeisk teologi følger så en avdeling om amerikansk og engelsk teologi (s 467-567). Her presenteres både anglikanske, katolske og lutherske eller protestantiske teologer som har hatt særlig stor innflytelse.
Det er likevel viktige impulser som ikke fanges opp av en slik geografisk og konfesjonell oversikt. Derfor suppleres framstillingen med en omtale av nye bevegelser og perspektiver (s 571-638). Her gis det oversikter over økumenisk teologi, frigjøringsteologi, feministteologi, postmoderne teologi og såkalt radikal ortodoksi. Den siste avdelingen (s 641-743) handler om teologi, filosofi og litteratur. Bakgrunnen er at moderne teologi også har mottatt viktige impulser fra andre fagfelt, som filosofi og litteraturforskning. Her blir det tegnet portrett av filosofer og litteraturvitere som Paul Ricoeur, Jean-Luck Marion, Jacques Maritin, Northrop Frye og C. S. Lewis. For øvrig er de fleste portrettene plassert i hovedavdelingene om protestantisk teologi i Europa (11 portretter), katolsk teologi (10 portretter), ortodoks teologi (9 portretter) og amerikansk og engelsk teologi (9 portretter).
Redaktørene har også lagt tydelige føringer for hvordan framstillingen av de enkelte teologene skulle bygges opp. I store trekk består mønsteret i at en starter med en ingress som kort plasserer teologen innenfor det 20. århundres teologi. Så følger en biografisk oversikt, en oversikt over det teologiske forfatterskapet og en nærmere presentasjon av utvalgte teologiske tema. Framstillingen avsluttes med et utblikk, hvor det for eksempel kan tas opp spørsmål om teologisk relevans eller betydning i det 20. århundres teologi. Dessuten inneholder hvert portrett et utvalg av primærlitteratur og av sekundærlitteratur. Det siste er svært nyttig for lesere som vil arbeide videre på egen hånd. Det er selvfølgelig viktig med oversikt over landskapet. Men noe av poenget med å studere et kart må være å komme seg ut på tur. Det svarer til å lese teologenes egne tekster. Denne måten som portrettene er bygd opp på, gjør framstillingen særlig egnet som studiebok – som utgangspunkt for selvstendig faglig arbeid med kildene. Men disposisjonen gir også grunnlag for interessante sammenligninger mellom de ulike teologene. Den gjør det bl.a. mulig å komme på sporet av viktige gjennomgangstema i det 20. århundres teologi.
I sin innledning (s 21-28) peker redaktørene på noen slike gjennomgangstema. Slik legger de opp til at lesere som interesserer seg for tema som trinitarisk teologi, eksistensteologi, teologi og fenomenologi, teologi og estetikk, liturgisk teologi osv., henvises til et utvalg av de omtalte teologene. Med rette viser redaktørene også til hvordan kreativiteten og nytenkningen i moderne teologi gjennomgående henger sammen med kritisk og konstruktivt arbeid med de kirkelige og teologiske tradisjonene. Det overblikket som boka gir over moderne teologi, dokumenterer i rikt monn hvordan teologisk nytenkning ikke utelukker, men tvert imot forutsetter tradisjonsforankring. Det poenget uttrykkes også i undertittelens tale om tradisjon og nytenkning. Men redaktørene uttrykker i sak også et annet overordnet synspunkt. Det er at teologisk nytenkning også bør ta de økumeniske utfordringene på alvor. Da er det ikke tilstrekkelig å arbeide for forståelse på tvers av de store tradisjonene. Like viktig er det å ha fokus på hva en kan lære av hverandre. I den forstand er vel den brede presentasjonen av protestantiske, katolske og ortodokse teologer i samme bok også uttrykk for et økumenisk program.
Det er svært nyttig å få ei så bred, kompetent og samlet framstilling av moderne teologi. Boka er meget lærerik og egner seg godt både som oppslagsverk og som studiebok. Forhåpentlig kan den også inspirere mange til faglig oppdatering og fordypning. Det er all grunn til å gratulere redaktører og forlag med et vel gjennomført storprosjekt.
Fra Tidsskrift for teologi og kirke, nr 4 - 2009
Anmeldt av Kjell Olav Sannes
B O K M E L D I N G
Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise (red.)
Moderne teologi. Tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer
Kristiansand: Høyskoleforlaget 2009, 758 pp.
John Webster, Kathryn Tanner and Iain Torrance (eds.)
The Oxford Handbook of Systematic Theology
Oxford/New York: Oxford University Press 2007, xii + 708 pp.
Disse to ruvende verkene har mange fellestrekk. De vil gi oversiktsmessig innsikt i moderne teologi, og de gjør det i form av korte (10–20 sider), frittstående enkeltbidrag skrevet av en rekke ulike fagfolk. Det gir dem begge en bredde som kjennetegner den gode oversiktsbok. Samtidig er de svært forskjellige. Det engelske verket er bygd opp tematisk; nesten halve boka er en gjennomgang av ulike dogmatiske emner, og andre bolker handler om dogmatikkens kilder og om teologiske retninger. Britisk teologi har tradisjonelt ikke vært så opptatt av dogmatikk som fag, og slett ikke av å skrive dogmatiske framstillinger, som en har vært i Tyskland og i Norden. Dette verket er interessant nettopp ved at det vil gi en innføring i aktuell dogmatisk diskusjon; Systematic Theology betyr i denne sammenhengen primært dogmatikk. Det utgis på Oxford University Press, med nesten bare britiske og amerikanske teologer som bidragsytere, og bærer preg av det. En finner f.eks. ikke mye om aktuell tysk, nordisk og i det hele kontinental europeisk dogmatikk, og slett ikke om asiatisk eller afrikansk teologi. Verket er interessant som en hjelp til å orientere seg i nyere engelskspråklig teologi/dogmatikk. Når en husker på at engelskspråklig teologi – særlig fra USA – i løpet av de senere tiår langt på vei har overtatt det hegemoniet tysk teologi hadde før, er mye sagt om verdien av et slikt arbeid.
Den norske boka (med bidragsytere fra Norden og langt ut over) er bygd opp som en presentasjon av moderne teologer og andre som har vært viktige for teologisk tenkning på 1900-tallet. Den har også mer generelle introduksjoner, både til århundrets teologi og til nye bevegelser og perspektiver, men vekten ligger på enkeltpersonene. Ved siden av slike som en finner omtalt i alle håndbøker, har redaktørene tatt med personer som det kan være vanskeligere å finne skikkelig stoff om. Stoffet er ordnet i bolker om henholdsvis europeisk protestantisk teologi og katolsk, ortodoks, amerikansk og engelsk teologi og endelig en som handler om teologisk viktige fagfolk innen filosofi og litteratur. Utvalget av dem er både imponerende og gledelig: Her finner vi bidrag om Werner Elert, Regin Prenter, Benedikt XVI/Joseph Ratzinger, Vladimir Lossky, Jaroslav Pelikan, David Tracy, Robert W. Jenson og C.S. Lewis, og bevegelser som Radikal ortodoksi.
En bruker av slike verker vil som regel ha noen ønsker som ikke imøtekommes. I dette tilfellet blir manglene små i forhold til alt det en får. Her er et vell av faglig informasjon, som både den ferske studenten og den erfarne fagmannen vil ha nytte av og glede seg over. Særlig gjelder dette den norske/nordiske boka. Den gir mer innsikt i nyere kontinental og nordisk protestantisk teologi og i både katolsk og ortodoks teologi enn noen annen håndbok av tilsvarende format jeg kjenner til, og er faktisk også mer instruktiv om engelsk og amerikansk teologi enn Oxford Handbook. Det er en glede å kunne konstatere at vi her har fått et verk som ruver, også i internasjonal sammenheng, og som utvilsomt fortjener å bli oversatt til engelsk. Redaksjonen fortjener stor honnør for dette betydelige arbeidet.
Bokomtale i avisen Vårt Land 19. oktober 2009
Av Per Eriksen
Mange har hørt om teologer som Karl Barth og Rudolf Bultman. Men hvem kjenner til Georges Florovsky og Sergei Bulgakov?
I den nye boka "Moderne teologi tradisjon og nytenkning hos det 20. århundrets teologer" (Høyskoleforlaget 2009), som er redigert av Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise, presenteres et bredt spekter av dem som har preget nåtidens teologiske retninger og posisjoner. Her får man grundig innblikk i både protestantisk og katolsk teologi, både i europeisk og amerikansk kontekst.
Det som er spesielt, er imidlertid at boka også gir en like grundig innføring i de ledende ortodokse teologene i det 20. århundre. Den ortodokse teologi er langt fra så statisk og enhetlig som mange kanskje kan få inntrykk av på avstand. Ikke minst ble det avgjørende for den ortodokse tradisjon om det ble Bulgakovs eller Florovskys teologi som ble toneangivende for utviklingen videre.
Bulgakov. Sergei Bulgakov (1871-1944) var en av mange russiske emigranter som slo seg ned i Paris på 1920-tallet. Bulgakov ble født inn i en familie der fedrene hadde vært prester i flere generasjoner. Han ble også sendt til presteseminar, men mistet der troen og gikk over til en marxistisk samfunnsforståelse. Han studerte økonomi og jus ved universitetet i Moskva. På begynnelsen av 1900-tallet vendte han så tilbake til troen. Tilbakevendingen til troen tilskrev han selv blant annet påvirkningen fra Dostojevskij og den russiske filosofen Vladimir Solovjev. Den endelige omvendelsen skjedde i 1908, da han bodde som eremitt dypt inne i de russiske skoger.
Etter omvendelsen ble Bulgakov del av en reformbevegelse innen den russisk-ortodokse kirke, noe som kulminerte med reformsynoden i Moskva i 1917 1918, der Bulgakov var delegat. Denne synoden ble imidlertid avbrutt av oktoberrevolusjonen. I 1918 ble Bulgakov ordinert til prest, og virket på Jalta på Krim-halvøya. I 1923 forlot han Krim, og levde resten av livet i eksil i Europa.
I Paris ble han den første dekan på St. Serge instituttet, og professor i dog- matikk. Han forsøkte å gjøre russisk ortodoksi til en levende størrelse i Vesten. Han gjorde det gjennom å skrive, forelese, preke og fungere som åndelig veileder, og mest av alt ved å feire den guddommelige liturgi etter ortodoks tradisjon.
Sofiologi. Bulgakovs teologi var dypt forankret i den religiøse filosofien som preget Russland på 1800-tallet, særlig slik den kom til uttrykk hos Solovjev. Sentralt i denne tenkningen sto Den guddommelige visdom, Sofia. Bulgakovs teologi har også blitt betegnet som «sofiologi», og den vekket kritikk. Delvis fordi den ble opplevd som forvirrende; var Sofia identisk med den andre personen i treenigheten eller var det en fjerde person? Delvis fordi den symboliserte en teologi forankret i tysk idealisme. I 1935 ble også sofiologien fordømt, blant annet av patriarkatet i Moskva.
Bulgakov hadde, som Solovjev, en åpen økumenisk holdning, sett med ortodokse øyne. Han var spesielt aktiv i det nyopprettede «St. Albans og St. Sergius-fellesskapet». Innen rammene av dette ville han også åpne for et avgrenset nattverdsfellesskap med andre kirker. Han mente at selv om den universelle kirke var fyldigst til stede i de ortodokse kirkene, så var den ikke bundet av skillelinjene mellom de kirkelige tradisjoner. Derfor var den universelle kirke, om enn i svakere grad, også til stede i andre kirkesamfunn. Bulgakov hadde derfor en relativt åpen økumenisk holdning, og var opptatt av å relatere til Vestens teologiske verden.
«Bulgakov var kanskje den russiske teologen som forsøkte å gripe det unike momentum som oppsto i møte mellom ortodoksien og Vesten. Han ville fremlegge rikdommen fra den ortodokse tradisjonen for en vestlig kristendom som hadde mistet så mye av den opprinnelige kristne visjonen,» skriver Andrew Louth i sitt essay om Bulgakov iModerne teologi.
Florovsky. Georges Florovsky (1893-1979) kom til å stå som Bulgakovs krasseste kritiker. Brandon Gallaher beskriver ham i sitt essay som «uten tvil den største østlige ortodokse teologen i det 20. århundre». Hans teologiske program gikk ut på å fornye og revitalisere den bysantinske arven i kirken. Denne arven besto av de greske kirkefedrenes litteratur og den monistiske liturgiske tradisjon. Dette ble også gradvis dominerende for ortodoks teologi og økumenikk. Ofte blir dette benevnt som den nypatristiske syntese.
Florovsky ble, som Bulgakov, født inn i en presteslekt, og han studerte filosofi ved universitetet i Odessa. I 1919 ble han tvunget til å emigrere og kom til Praha, der han etablerte en studiegruppe til studiet av kirkefedrene, som han anså som kilden til det ortodokse. Dette gjorde han i bevisst opposisjon til Bulgakov, som på dette tidspunkt var hans skriftefar. Florovsky kom også til Paris, der han underviste i 16 år. I sin teologi valgte han å vende tilbake kirkefedrene og klosterkristendommen, i stedet for å la seg påvirke av den vestlige teologi. Han forsvarte den tradisjonelle teologien og den kirkelige grensesettingen.
Forovskys økumenikk ble derfor en annen enn Bulgakovs. Florovsky hadde også et aktivt forhold til den økumeniske bevegelse og vestlige teologer, som Karl Barth. Men hans syn på den ortodokse kirkes økumeniske engasjement kan betegnes som misjonsarbeid. «Kristen gjenforening er ikke annet enn en universell omvendelse til ortodoksien», hevdet han. Dette hevdet han på møter i Kirkenes Verdensråd både på 40-tallet og på 50-tallet. Og det er fortsatt dette som er den ortodokse kirkes fremste begrunnelse for å delta i økumenisk arbeid. Han mente likevel at det i de skismatiske (altså alle andre) kirkesamfunn finnes individuelle kristne, og den ortodokse kirke anerkjenner dåp i den treenige Guds navn i andre kirkesamfunn.
Men nattverdsfellesskap mellom ortodokse og andre kirker var utenkelig for Florovsky. Andre kirker hadde falt fra ortodoksien som den udelte kirkes felles arv, og var kalt til å vende tilbake til denne kirken.
Kristen hellenisme. Florovskys teologi har en sterk kristologisk konsentrasjon. All kristen lære og all spiritualitet er helt og fullt bestemt av den «sentrale visjonen av kristen tro: Kristus Jesus, som Gud og forløser, fornedret og herliggjort, korsets offer og seierherre». Kristus er hode for kirken, og kirken er hans personaliserte kropp i verden. Kirken blir derved en «form for kontinuitet av Kristus». Tradisjonen er for ham ingen statisk størrelse eller et konserverende prinsipp. Først og fremst er det prinsippet for vekst og fornyelse i kirken.
En spesiell plass i hans teologi har helgenene, særlig de oldkirkelige fedre. De er ikke bare forbilder og lærere, men veivisere og vitner om kirkens identitet.
Florovsky var ganske tydelig på at fedrenes visjon var sammenfallende med de greske fedrenes liv og lære forstått som «kristen hellenisme». Han argumenterte for at helleniseringen av åpenbaringen hos kirkefedrene ikke var tilfeldig, men en del av Guds forsyn for å kalle folkeslagene.
Florovsky kalte alle kristne uavhengig av tradisjon, men fremfor alt de ortodokse, til å vende tilbake til «hellenismen merket av korset», gjennom en åndelig hellenisering av troen. «Vi må bli mer greske for å bli sant katolske, for å bli sant ortodokse», hevdet han.
Gallaher skriver at Florovskys «betydning ligger i at han i en tid med søken etter kildene, og i en tid med mange nasjonale tragedier, så at tiden var moden i den såkalte ortodokse diasporaen for å bygge en fellesortodoks identitet, ved å vende tilbake til de ortodokse røttene».
Mange av de mest kjente navnene i moderne ortodoks teologi er også hans studenter; Alexander Schmemann, John Meyendorff, John Romanides og Johannes Zizioulas. Den sistnevnte er den mest kjente nålevende ortodokse teolog.
Se
http://www.vl.no/meninger/troetikkeksistens/article4651676.ece
Anmeldelse i Hellig Nikolai menighetsblad, nr 2 - 2009
Av Thomas Arentzen
Som ortodoks kan man kanskje komme til å tenke at moderne teologi er noe fremmed; vi har kirkefedrene og klarer oss med det. Men så enkelt er det jo ikke. Det vil si: I Norge er det nesten så enkelt, fordi vi knapt har noen ortodoks teologisk tradisjon hertillands og ingen teologisk litteratur å vende oss til. I land hvor kirken står sterkt, finnes derimot moderne ortodokse teologer som forsøker å anvende språket til å formidle Kirkens budskap og Kirkens erfaring inn i samtiden.
I høst kom for første gang på norsk en større teologisk bok hvor ortodokse teologer er viet like stor plass som katolske og protestantiske. Redaktørene har naturligvis tatt et bevisst valg i så henseende og skriver i forordet at ”Vi har bare begynt å se virkningene av det siste århundres dynamiske ortodokse teologi”. For første gang kan nordmenn, ortodokse eller ikke, uten å gå veien om andre språk gjøre seg kjent med de viktigste strømningene og personlighetene innen det tyvende århundes ortodokse teologi. Boken presenterer omlag ti av de mest innflytelsesrike teologene fra hver av kristendommens tre hovedgrener. Dertil har boken noen kapitler om bl.a. teologi i møte med litteratur og filosofi.
I denne omtalen vil jeg dvele ved de ortodokse bidragene:
Den unge gresk-amerikaneren Aristotle Papanikolaou har skrevet en enkel og instruktiv innledning til den ortodokse seksjonen. Frem til det nittende århundre gjorde tyrkisk overherredømme at den greske verden ikke fikk utfolde seg; den russiske kirke var i samme periode preget av en sterk og vestliggjørende stat. Derfor ”importertes” vestlig teologi og tankegods. Med det tyvende århundre opplever ortodoks teologi frigjøringen fra det som Florovsky har kalt “det vestlige fangenskap”. Ironisk nok er det nettopp den vestlige (protestantiske) påvirkningen i kirken som har ført til en teologi-skepsis i enkelte ortodokse miljøer. Skikkelsene i boken representerer selve utgangen fra fangenskapet, det ortodokse teologiens vei tilbake til seg selv. Papanikolaou beskriver nyere tids utvikling med utgangspunkt i den russiske emigrasjonen; han drøfter spenningen mellom på den ene side den sær russiske linja med kobling til den slavofile filosofien (og den omstridte sofiologien, læren om Visdommen) og på den annen side den nypatristiske retningen.
Fremst blant de førstnevnte står f. Sergei Bulgakov, som i boken presenteres av den lærde f. Andrew Louth. Bulgakov tilhørte som oss Paris-eksarkatet; han var dekan ved St. Serge og er uten tvil én av århundrets største ortodokse tenkere. Men større betydning fikk f. Georges Florovsky, som også han tilhørte Paris-eksarkatet og som dessuten òg ble dekan ved St. Serge. Han utviklet den nypatristiske syntesen som ønsket å bremse nasjonalistisk utvikling i Kirken; hans visjon var en Kirke som levet med et kirkefedrenes katolske (dvs. sobornyj) sinnelag. Det tredje ruvende navnet fra det russiske eksilmiljøet er legmannsteologen Vladimir Lossky, kjent for sin bok Østkirkens mystiske teologi. Alle disse tre presenteres grundig og fyldig. Videre portretteres to sentrale russere – også med tilknytning til Paris-eksarkatet og St. Serge – nemlig f. Nicholas Afanasiev og f. Alexander Schmemann. De to fikk, på hver sin måte, en enorm betydning for den gryende liturgiske bevisstheten i det tyvende århundre både i og utenfor de ortodokse rammene.
Men Moderne teologi presenterer ikke bare russiske teologer: Den rumenske tradisjonen er representert ved f. Dumitru Staniloae; den greske kirke ved metr. Emilianos Timiadis, filosofen Christos Yannaras og fremfor alt metr. Johannes Zizioulas, den store liturgi- og kirke-tenkeren.
Kanskje mest overraskende er at f. Matta al Miskin er med. Han er en koptisk-ortodoks munk som har tilbragt det meste av sitt liv i den egyptiske ørken og skriver sin teologi utifra ørkenasketisk erfaring. Med i boken finnes også et portrett av kirkehistorikeren Jaroslav Pelikan som ble tatt opp i Den ortodokse kirke på sine gamle dager, men som hele livet hadde vært opptatt av østkirkelige anliggender.
Moderne teologi er en tykk bok godt egnet som oppslagsverk. Den er skrevet som en introduksjon, men tidvis kan den nok kjennes tung hvis en ikke har lest noe teologi tidligere. Generelt holder artiklene en litt ujevn ”vanskelighetsgrad” og ujevn kvalitet; enkelte av tekstene som er oversatt fra andre språk, virker ikke helt tilfredsstillende oversatt; en kunne saktens også diskutere utvalget. Men uansett er boken anbefalelsesverdig – her har man en unik anledning til å sette seg inn i egen tradisjon, og dessuten er her virkelig rikelige muligheter til å sette seg inn i andre tradisjoner (– hva slags teologi står f.eks. den nåværende pave for? –) om man skulle ønske det.
Gjennom lesningen blir man atter og atter minnet om at det er nettopp de moderne ortodokse teologers arbeide som har gjort moderne ortodokse mennesker så oppmerksomme på arven fra kirkefedrene.
(Se http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/MB2_2009.pdf)
...
Ståle Johannes Kristiansen og Svein Rise (red.)